CDM - suksess eller fiasko?

Norfunds Mark Davis innledet seminaret med å kalle CDM for den mest vellykkede mekanismen under Kyoto-protokollen, samtidig som det paradoksalt nok er den mekanismen ingen er fornøyde med.

- På tross av sine svakheter, er CDM det beste utslippsreduserende mekanismen vi har i dag for å gjennomføre CO2-reduksjonstiltak i U-land
- Det råder stor usikkerhet om hva som skjer etter 2012
- Alle venter på hva USA vil gjøre

Karbonseminarets deltakere var alle enige om at CDM på tross av sine utfordringer og mangler, fortsatt er det beste systemet vi har for å oppnå utslippsreduksjoner i U-land. Det gir også tilgang på billige tiltak – billigere enn mange av de tiltakene som kan gjennomføres i I-landene – som for eksempel innenfor EU-ETS. 

CDM vil fortsette

JP Morgans strategirådgiver Odin Knudsen mener CDM har vært en suksess i den forstand at den har skapt en gründerånd der man over hele verden har prøvd ut og investert i ny teknologi. 

Samtidig er han skeptisk til at mekanismen ikke kan håndtere mer enn den gjør nå.

Miljøverndepartementets Peer Stiansen, som er medlem i CDMs hovedstyre, sier at også de er opptatt av det samme som Knudsen: 

- Vi håper å kunne levere i større volum, men vi må endre mye - og vi vet ikke hva vi må endre komme helt i mål. Vi er også underlagt våre politikere, minner Stiansen om. Han understreker også at selv om Kyotos skjebne er viktig for deres skjebne, jobber styret som om de skal holde på til evig tid. 

- Vi forsto ikke helt hva vi gjorde da vi gikk i gang med CDM, og vi er fortsatt på utviklingsstadiet etter 13 år, sier Stiansen. Han mener kapasitetsbygging, strømlinjeforming av metoder og egen virksomhet, samt brukervennlighet og konsistens som det som skal gjøre CDM bedre rustet fremover.

Ideen bak CDM er at prosjektene ikke skal ha vært realiserbare uten mekanismens hjelp (Additionality–kriteriet). Odin Knudsen stiller spørsmål ved kriteriet, og om man rett og slett burde droppe det når det gjelder prosjekter innen fornybar energi for å få mekanismen til å fungere enda bedre. 

Knudsen har tro på at flere land – han nevner USA, Kina og Japan som eksempler - vil utvikle cap and trade-systemer som det EU har laget i EU-ETS. Alle disse vil utvikle systemene til også å dra nytte av en CDM-mekanisme – og på den måten kan regionale cap and trade-systemer bli koplet sammen gjennom CDM-mekanismen.

- CDM vil alltid være den gyldne karbonkreditten, men jeg tror også andre former for kreditter vil komme. Markedet vil uansett fortsette, og CDM vil fortsette, mener han. 

Amerikanerne skeptiske 

Knudsen viste til at de internasjonale klimaforhandlingene fremover fortsatt vil preges av at U-landene peker på at dagens situasjon er I-landenes skyld: Det er I-landene som har dumpet CO2- i atmosfæren og som må rydde opp. U-landene skal ha sine del av mulighetene – dette gjenspeiler også kravet om finansiering av teknologi som U-landene har overfor I-landene i forhandlingene. Han mente at forhandlingene også vil bli preget av at det er i utviklingslandene konsekvensen av klimaendringene merkes - både i form av naturkatastrofene og virkningene disse har på den politiske situasjonen og sikkerhetssituasjonen nasjonalt. 

Han ser også håp for USAs klimalovgivning, som er en viktig maktfaktor i fremtiden til karbonmarkedet.

- Naturkatastrofer preger også den amerikanske debatten - for eksempel etter orkanen Katrina. Samtidig er det negative utviklingstrekk i USA - den ytterste høyresiden presser på plass de republikanerne som er opptatt av å redusere utslippene, samtidig som befolkningen skremmes av den økonomiske tilbakegangen. Det er også stor skepsis til cap and trade-systemet og frykt for at det skal stenge ned amerikanske kraftverk.

- Det er vanskelig å få til en ny lovgivning når andelen av den amerikanske befolkningen som tror på alvoret i klimaendringene går ned, mener Knudsen, som tror cap and trade er den eneste måten USA kan få sine utslipp ned på. 

Knudsen pekte på at dersom store land virkelig innfører cap and trade-systemer, vil etterspørselen etter CDM-kvoter øke kraftig (fordi de inntil nå i hvert fall har vært billigere enn tiltak i I-land) og antakelig overstige de mulighetene som finnes for reduksjonstiltak i I-land. Han mente derfor at det  han kalt gullalderen for CDM er over . Andre talere mente at begrepet gullalder her blir feil: Gullalder for kjøper, men stor etterspørsel betyr gullalder for selger.

CDM bedre enn ingenting

Også Kristian Tangen - en av gründerne av analyseselskapet Point Carbon, mener etterspørselen etter CDM kan bli større enn tilbudet. 

- CDM skaper reduksjoner. Så lenge valget er mellom CDM eller ingenting, må man benytte denne mekanismen for å få store reduksjoner - selv om den ikke er perfekt.

Tangen er optimistisk med tanke på fremtiden - og tror at det fremtidige systemet ikke vil være juridisk bindende, men basert på frivillighet. 

Han mener at selv om Kina gjør mye nasjonalt på tross av at de er klønete i internasjonale forhandlinger, og Japan holder seg til sine forpliktelser, kaster utviklingen i USA lange skygger over lyspunktene. 

- Hvis klimaendringene skal tas på alvor må man bruke markedskreftene for å klare reduksjonene. Det er ikke noe politisk instrument som kan levere de samme reduksjonene. Men så lenge USA er så uklare blir markedet tregt, mener han.

Kan bli verre

Debbie Stowell i Stowell Consulting har ikke stor tro på resultater i klimaforhandlingene i Cancun i november. Hun er kritisk til hvordan prosessen blir når så mange land forhandler om tekniske saker. 

- CDM er en mekanisme som har vært innhyllet i usikkerhet. Det har tatt oss tiden fra vi forhandlet frem reglene for CDM og helt frem til nå før vi har fått alle erfaringene vi har trengt for å finne effektiviteten i mekanismen.

Stowell mener fokuset nå må være å få CDM tilbake til det det burde være - en innovativ mekanisme. 

- CDM kom i gang før Kyoto-protokollen var operativ, og dersom protokollen skulle feile må vi håpe at CDM ikke forsvinner over natta.

Interesserte kjøpere

Ash Sharma er visepresident i Nordic Environment Finance Corporation (NEFCO). Han sier kjøperne er villige til å kjøpe karbonkreditter, og at halvparten av kredittene som kjøpes er post 2012.

Han mener ting har forandret seg i måten CDM-styret jobber på.

- Det investorer vil ha er forutsigbarhet - og det har vært tatt noen dårlige avgjørelser. Men nå ser vi mange forbedringer og mange ressurser som er tilgjengelige.  Nå har man klarere fokus på å bygge kapasitet blant alle eksterne sertifiseringsenheter (Designated Operational Entity). Dette vil hjelpe på kort sikt selv om det politiske er usikkert på lang sikt. Likevel - det vi trenger er konsekvent styring, mener Sharma.

FAKTA:

The Clean Development Mechanism (CDM): 
Kyoto-protokollens mekanisme for utslippsreduserende prosjekter i u-land. Formålet med CDM er dels å hjelpe u-land til en mer bærekraftig utvikling, og dels å gjøre globale utslippskutt rimeligere.

Additionality–kriteriet: 
For å dokumentere økte reduksjoner utover hva som ellers hadde skjedd (Additionality) må man gjennomføre en finansiell og/eller generell analyse av aktuelle barrierer mot gjennomføring av det aktuelle prosjektet. Slike barrierer kan være av teknisk eller juridisk art, eller handle om infrastruktur. 

CDM-prosjekter: 
De mest populære prosjektene er de som er billigst. Fram til nå har det vært å redusere bruken av en del industrielle gasser med høy drivhuseffekt – såkalte HFC-gasser og lystgass. Noe mer kostbare prosjekter men i store volumer gjelder prosjekter innen  fornybar energi, energieffektivisering, reduksjon av metan fra for eksempel søppelfyllinger, fuel-switch-prosjekter og lignende. 

Ujevnt fordeling: 
Den geografiske fordelingen av CDM-prosjekter har vist seg å være veldig ujevn, med India, Kina og Brasil som de mest populære CDM-landene. Det ble opplyst at opp mot 50% av CDM-markedet i dag utgjøres av prosjekter i Kina. Det er mye kritikk på grunn av manglende aktivitet i Afrika, hvor svært få prosjekter har funnet sted.

Post 2012: 
36 av landene i Kyotoprotokollen har juridisk forpliktet seg til å redusere sine utslipp med minst fem prosent i perioden 2008-2012, sammenlignet med 1990-nivået. Det er mye usikkerhet rundt CDM og Kyoto-regimet post 2012, spesielt fordi USA ikke har signert Kyoto-protokollen  og fordi U-land ikke har bindende forpliktelser til å redusere sine utslipp. Det er vanskelig å se hvordan USA skal komme på banen om ikke Kina og India kommer mer aktivt og forpliktende med i prosessen.

Artikkelen er skrevet av Åshild Mathisen.