Skjønnssaken mot Statens vegvesen - Høyesterett avviste anken

Problemstillingene i saken og tingrettens og lagmannsrettens avgjørelse

Innledningsvis er det viktig å se at saken gjelder etablering av nye nettanlegg i eksisterende veigrunn. Saken berører altså ikke vilkårene for eldre anlegg i veigrunn.

Bakgrunnen for saken er at TKN eksproprierte rett til å etablere fremføringsvei for et 132 kV-anlegg i Tromsø. TKN inngikk frivillig avtale med samtlige berørte grunneiere med unntak av Statens vegvesen.
Uenigheten TKN og Statens vegvesen imellom har i realiteten dreid seg om hvem av partene som skulle bære kostnadene ved en senere flytting eller omlegging av anlegget. TKNs skjønnsforutsetninger (vilkårene for gjennomføring av ekspropriasjonen) oppstilte som vilkår at den av partene som på et senere tidspunkt krever flytting eller omlegging av kabelen også skal bære kostnadene ved flyttingen/omleggingen. Statens vegvesen fastholdt på sin side at det er nettselskapet som skal bære kostnadene uansett hvem som skulle ta initiativ til flytting/omlegging. Spørsmålet er viktig både av prinsipielle årsaker og fordi det er all grunn til å tro at Statens vegvesen i større grad vil hensynta eksisterende nettanlegg i veigrunn i sin fremtidige planlegging dersom fremtidige flyttekostnader hadde blitt belastet Statens vegvesen.

Tingretten berørte ikke spørsmålet overhodet, og lagmannsretten behandlet spørsmålet svært kort. TKNs synspunkt ble i lagmannsretten avvist med den begrunnelse at ekspropriasjonen ikke på noen måte kan gripe inn i Statens vegvesens adgang til å fastsette sitt vilkår om kostnadsfordeling ved flytting/omlegging av anlegget i tillatelser etter vegloven § 32. Statens vegvesen ble dermed gitt medhold i sitt syn på saken hva gjaldt flyttevilkåret. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken over overskjønnet under henvisning til at det er klart at anken ikke kan føre frem. Det er etter vårt syn beklagelig at ikke Høyesterett har ønsket å ta stilling til denne problemstillingen, som for bransjen fremstår som svært prinsipiell og viktig.

På den positive siden må det tas med i betraktning at utgangspunktet for skjønnssaken var at Statens vegvesen fra 2003 krevde rammeavtale med engangs- og årlig vederlag pr løpemeter sammen med krav til legging av trekkrør som Vegvesenet skulle disponere. Med Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse tilkjennes Statens vegvesen ingen erstatning for TKNs fremføringsrett.

Konsekvenser av avgjørelsen

1. Utforming av skjønnsforutsetninger

Det at Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken over lagmannsrettens avgjørelse innebærer at avgjørelsen fra Hålogaland lagmannsrett er rettskraftig. Dette betyr at resultatet i saken blir stående som retningsgivende for fremtidig utforming av skjønnsforutsetninger på området.

Konsekvensen av dette er i praksis at flyttevilkåret i skjønnsforutsetningene ved fremtidig etablering av fremføringsveier i veigrunn må utformes slik Statens vegvesen har hevdet gjennom denne rettsprosessen: Nettselskapet skal bære kostnadene ved senere flytting eller omlegging av anlegget, også når det er Statens vegvesen som tar initiativ til flytting eller omlegging. På den annen side skal det i utgangspunktet ikke betales erstatning til Statens vegvesen for selve retten til å ligge i veigrunnen. Dette fordi eier av veigrunnen ikke bærer noen ulempe eller risiko ved å ha anlegget liggende, og det gjelder klare begrensninger for Statens vegvesens adgang til å ta betalt for selve myndighetsutøvelsen knyttet til å gi tillatelser etter vegloven.

De samme reglene gjelder i forhold til kommunale veiholdere som for riks- og fylkesveier.

2. Praktisk håndtering av urimelige vilkår i tillatelser etter vegloven

Flytte- og økonomiske vilkår i tillatelser etter vegloven kan etter dette ikke endres eller settes til side gjennom ekspropriasjon. Det innebærer at urimelige vilkår i gravetillatelser gitt av Statens vegvesen eller kommuner må påklages, og eventuelt bringes inn for domstolene.

Det er spesielt viktig at selskapene ikke aksepterer krav om økonomisk vederlag fra veiholder som ikke utelukkende gjelder erstatning/kompensasjon for ulempe. Skjønnssaken gir ikke grunnlag for å kreve generell "arealleie" eller "fremføringsavgifter".

3. Arbeidet med utarbeidelse av forskrift etter vegloven § 32

Som mange er kjent med har Samferdselsdepartementet lenge arbeidet med en forskrift til vegloven. Forskriftsarbeidet har fortsatt ikke kommet i mål. Underveis i forskriftsarbeidet har det vært uenighet nettopp om problemstillingene som har vært oppe til behandling i denne saken.

Avgjørelsen i Høyesteretts kjæremålsutvalg stenger for etablering av ønskede vilkår for nettselskapene gjennom ekspropriasjon. Når domstolene nå har slått fast at TKNs utforming av flyttevilkåret i skjønnsforutsetningene ikke kan legges til grunn, er det nærliggende at også forskriftsmyndighetene legger denne løsningen til grunn.

Etter denne avklaringen blir det derfor desto viktigere at bransjen fortsetter arbeidet for bedre rammebetingelser og sikrer at forskriftene etter vegloven § 32 blir balanserte og avveier interessene mellom ulike infrastruktureiere på en bedre måte enn tidligere. Som tidligere nevnt har NVE og Olje- og energidepartementet i stor grad støttet kraftbransjen i dette spørsmålet.

Det er viktig at selskapene er årvåkne og melder i fra dersom eventuelle nye krav/vilkår forsøkes fastsatt i tillatelser etter vegloven. I fasen med forskriftsarbeid må uheldig praksis ikke få feste seg og påvirke forskriftsarbeidet negativt for nettselskapene.