EUs fornybardirektiv og nasjonale handlingsplaner - Storbritannia

EUs overordnede mål er at andelen fornybar energi i det totale sluttforbruket skal være 20 % innen 2020. Enkeltlandenes nasjonale forpliktelser varierer imidlertid. Også Norge vil måtte utarbeide en nasjonal handlingsplan når forhandlingene med EU om våre nasjonale forpliktelser er sluttført.

Få land overholdt fristen for innsendelse, men etter hvert har et flertall av medlemslandene oversendt sine planer. Planene offentliggjøres av Kommisjonen ved mottak (DG Energy Transparency Platform) og vil fortløpende bli oversatt til flere språk slik at tilgjengeligheten økes. Energi Norge vil gjennomgå planene når oversettelser foreligger. Vi har til å begynne med sett litt på Storbritannias plan.

Forsyningssikkerhet

Storbritannias situasjon minner om EUs samlede situasjon. Det forventes en økende etterspørsel etter energi og med mindre noe gjøres, vil avhengigheten av utlandet bare øke. Britenes energipolitikk tar derfor primært utgangspunkt i forsyningssikkerheten. Tradisjonelt har UK basert sin forsyning på kull, gass og olje. Når disse kildene etter hvert uttømmes skal det satses på fornybar energiproduksjon og kjernekraft samt karbonfangst- og lagring (CCS) og energieffektivisering.

Klimaendringer

Ved siden av forsyningssikkerheten, legger britene stor vekt på å bekjempe negative virkninger av klimaendringene. Som mange andre europeiske land ser de for seg et lavkarbonssamfunn og perspektivet gjelder lenger frem enn til 2020. Satsing på fornybar energi er viktig i et klimaperspektiv og man forventer økende investeringer i ny industri og ny teknologi. Storbritannia er blant de land som ønsker at EU skal heve sine ambisjoner om å redusere utslipp fra 20 til 30 % innen 2020.

Mål og virkemidler

Storbritannia er blant de land som har fått store forpliktelser sammenlignet med utgangspunktet. Mens andelen fornybar energi i det totale sluttforbruket utgjorde kun 1,5 % i 2005, skal den være på 15 % innen 2020. Det eksisterende fornybardirektiv gjelder kun elsektoren, men Fornybardirektiv II også omfatter varme/kuldesektoren og transportsektoren. Det totale 15 % - målet skal nås ved å øke andelen fornybar energi i elforbruket til 30 %, andelen i varme/kuldesektoren til 12 % og andelen i transportsektoren til 10 %. Innen elsektoren trekkes spesielt vindkraft frem. Norske selskaper har som kjent planer om å delta i vindkraftutbyggingen til havs og Norge er sammen med andre land også deltaker i det såkalte North Sea Grid-samarbeidet.

Aktuelle virkemidler er primært ulike støtteordninger. Britene har fra før av et sertifikatsystem. Nå vil de også innføre et såkalt feed-in-tariff system. Det er ulike varianter av denne type støtteordninger som et flertall av de europeiske landene har lagt seg på. En produsent, eksempelvis eieren av en vindmølle, garanteres en viss pris for enhver leveranse. Dette fører ikke nødvendigvis til at vindkraft bygges ut der dette er mest samfunnsøkonomisk og større utbygginger kan resultere i forstyrrelser av markedet, men et flertall av landene og også EU-kommisjonen har etter hvert kommet til at det er slike ordninger som gir best resultater med hensyn til investeringer i fornybar energiproduksjon. Slike støtteordninger har av noen blitt ansett som ulovlig statsstøtte, men EU-domstolen kom til det motsatte standpunkt.

Det er også aktuelt å etablere en såkalt Grønn investeringsbank og man ser for seg utvikling av nye industrier og teknologier, spesielt innenfor hav- og vindenergi. Slik Grønn vekst og satsing er også prioritert av det Belgiske formannskapet i EU.

Britene har ambisiøse målsettinger om å fjerne hindre for å integrere ny fornybar energi, eksempelvis når det gjelder byråkrati og konsesjoner, adgang til nett osv.

Fleksible mekanismer

Fornybardirektivet åpner opp for at land samarbeider om å oppfylle sine forpliktelser (fleksimekanismer). Man kan gå sammen om felles støtteordninger slik Norge og Sverige har planer om ved å etablere et felles sertifikatsystem. Land som ventes å overoppfylle sine nasjonale forpliktelser kan inngå avtaler om overføring av overskudd (statistisk overskudd) med land som er i motsatt posisjon.  Endelig kan man ha konkrete samarbeidsprosjekter med andre land. Dette gjelder til en viss grad også land utenfor EU/EØS. Storbritannia sier i sin handlingsplan at de vil nå målene ved hjelp av hjemlige tiltak. I de nasjonale prognoser som medlemslandene i henhold til direktivet oversendte Kommisjonen ved årsskiftet, ga et klart flertall av landene uttrykk for det samme.