Myter i vindkraftdebatten

Det er ingen tvil om at vindkraft har blitt bygget og vil bli bygget i urørt natur, på samme måte som nesten all annen menneskelig aktivitet og utbygginger også gjør det. En mest mulig ryddig debatt om arealbruk bør imidlertid starte med riktige tall.

SSB har samlet inn tall for hva det bebygde naturarealet i norske kommuner brukes til. NVE har i tillegg samlet inn tall for hvor mye natur som går til vindkraft. I det følgende skal vi sammenlikne noen av disse tallene, for å se hvor mye areal vindkraften bruker sammenliknet med andre formål.  De to neste figurene viser hvordan arealbruken i Norge er fordelt når vi bruker tallene fra SSB og NVE. Den første figuren viser faktisk / fysisk utbygd område. Den andre figuren viser område avsatt til ulike bruksformål per 2023. 

Arealet som er fysisk berørt av vindkraft er på om lag 20 km2. Til sammenlikning er området som fysisk dekkes av bygninger på rundt 600 km2 og arealet som dekkes av veier på drøyt 1100 km2.

Kilde SSB  

Om man bruker arealbruk (planareal for vindkraft, bruksareal for andre utbyggingstyper) så vil man se at vindkraft ligger noe over fritidsbebyggelse. Planområdet for vindkraft er på 587 km2. Planarealet utgjør rundt halvparten av arealet som er avsatt til boligformål, og en fjerdedel av arealet som er brukt til samferdsel, men noe høyere enn det arealet som er brukt til fritidsbebyggelse.

Les mer i rapporten - side 16-17

Et argument som ofte går igjen er at vindkraft bygges i verdifull natur. Dette er en påstand som kan nyanseres: 

Vern: Veldig mye verdifull natur og naturtyper i Norge er allerede vernet. 17 prosent av verdifull norsk natur er vernet, i form av nasjonalparker, reservater og landskapsvern. Det tilsvarer nesten hver femte kvadratmeter i Norge. Det planlegges ikke å bygge vindkraft i vernede områder. Naturavtalen, som Norge har signert, setter mål om 30 prosent vern.

Rødlistearter og naturmangfold: All vindkraftutbygging har krav om å kartlegge blant annet naturtyper, rødlistearter (utrydningstruede arter), mosetyper og fugl i planområdet. Utredningen skal gjennomføres med anerkjent metodikk etter gjeldende veileder fra Miljødirektoratet. Utredningen skal forelegges kommunestyrer og fagmyndigheter før vedtak om utbygging finner sted. Det er lite sannsynlig at det blir gitt tillatelse til å bygge dersom det setter utrydningstruede arter i fare.

Naturregnskap: Premisset om at det finnes noen typer natur som er mer verdifulle enn andre er det ikke vanskelig å være enig i. Dette er en erkjennelse som forplikter begge veier. Den har betydning for hvilke arealer man skal passe godt på, men erkjennelsen peker også mot at det finnes faktisk naturområder der det er mulig å bygge vindkraft. I et klimaperspektiv er for eksempel én kvadratmeter karbonholdig myr viktigere å ta vare på enn én kvadratmeter berg. Kunnskapen om – og kartet over – hva som er verdifull og mindre verdifull norsk natur er ikke god nok i dag. Det må lages, og det er i ferd med å bli laget. Miljødirektoratet utvikler nå et nasjonalt naturregnskap, og første versjon vil etter planen være ferdig i 2026. Fornybar Norge har bedt om fortgang og økte ambisjoner i dette arbeidet. En slik oversikt kan gi oss bedre forståelse av hvor inngrep bør og ikke bør gjøres. Det vil også synliggjøre muligheter til å restaurere verdifull natur (for eksempel restaurere en punktert myr). God kartlegging og kunnskap øker også muligheten for at ødelagt natur kan bli restaurert. Når fornybarnæringen har ambisjoner om å bidra til naturpositivitet innebærer det både at naturskader etter egen aktivitet skal restaureres og at naturkompensering – restaurering av natur et annet sted – er nødvendig.

Det er riktig at arealendringer er den største globale trusselen mot biologisk mangfold. Men som tallene over viser, er arealendringer i Norge i stor og ofte større grad knyttet til helt andre ting enn vindkraft, blant annet hytter og samferdsel – selv om man i den offentlige debatten ofte kan få inntrykk av at det er vindkraften som står for det meste av arealnedbyggingen. Naturvernforbundets rapport om arealbruk i Norge (2022) peker mot at landsbruksarealer er noe av det mest arealkrevende vi har i Norge, og krever svært mye areal sammenliknet med for eksempel vindkraft. I Norge utgjør vindkraft om lag fem prosent av jordbruksarealene.

Mange bruker det at FN sidestiller klimakrisen og naturkrisen som et argument mot vindkraft. FNs tydelige posisjon er derimot at klimakrisen også fører til en naturkrise, og at å løse klimakrisen av den grunn er noe av det beste vi kan gjøre for naturen. På globalt nivå er den største bidragsyteren til arealendringer landbruk og matproduksjon, ikke vindkraft. 

Å bygge ut mer fornybar energi er dessuten den mest effektive måten å redusere klimagassutslipp fra fossil energibruk på, ved at den fornybare og utslippsfrie energien erstatter den fossile. Hvis vi klarer å begrense klimaendringene, vil vi også bidra til å bevare naturen og det biologiske mangfoldet.

Mange er opprørte over at det blir mer mikroplast i naturen, og skylder på vindkraften. Det er riktig at et turbinblad mister noe maling i vind og vær, på samme måte som hus- og hyttevegger gjør det. Hver turbin mister rundt 200 gram maling hvert år.

Den store trusselen fra mikroplast skyldes imidlertid bilkjøring, ikke vindkraft. Naturvernforbundet har tall som setter dette i perspektiv:
"1,9 kilo mikroplast årlig blir slitt av dekkene på norske biler, per kjøretøy. Dekk er laget av syntetisk gummi, gummi, ulike tilsetningsstoffer og kjemikalier. Det som virvles ut i naturen er en blanding av plast og miljøgifter. Det havner i jordsmonn, elver, innsjøer og havet, hvor mikroplasten påvirker og skader naturlige økosystemer."

Det betyr at mikroplasten fra én personbil utgjør like mye mikroplast fra 10 vindturbiner. Det er et størrelsesforhold som ofte ikke reflekteres i den offentlige debatten om mikroplast. Mikroplastutslippene fra norske personbiler utgjør derfor 5700 tonn med gummi per år. Til sammenlikning veier den totale mengden mikroplast – altså i form av malingavskalling – som hvert år slippes fra de rundt 1400 vindturbinene som finnes i Norge i dag ca. 400 kg. Det betyr at for hvert gram maling som kommer fra vindturbiner, kommer det rundt 20 kilo mikroplast fra bilparken.

Motstanderne av vindkraft framstiller vindkraften som en ustabil teknologi som truer vår forsyningssikkerhet. Organisasjonen Motvind har til og med påstått at en vindturbin i gjennomsnitt produserer strøm bare fire av tolv måneder i året. Det er feil. Norske vindturbiner produserer strøm nesten hele året, men produksjonen varierer avhengig av vindforholdene. Vindkraften en helt sentral del av vårt energisystem og utgjør i dag omtrent 10 prosent av strømproduksjonen og kraftforbruket i Norge. Noen peker på at mer vindkraft vil utløse økt behov for mer balansekraft, i praksis vannkraft. Det er riktig at det vil bli noe økt behov for mer balansekraft framover. NVE skriver i sin langsiktige kraftmarkedsanalyse følgende: "I 2022 viser den estimerte effektbalansen et overskudd på omtrent 2 GW. Dette overskuddet vil i våre modellkjøringer reduseres til 0,2 GW i 2030, noe som skyldes forutsetningen om at regulerbar produksjonskapasitet ikke vokser i takt med forbruket".

Noen kraftselskaper jobber derfor med slike oppgraderingsplaner, blant annet Lyse og Statkraft. Behovet for balansekraft kan likevel noen ganger framstå som noe oppdramatisert. Når det blåser, sparer vi på vannet i magasinene og bruker vindkraft i stedet. Når det er lite vind, skrus produksjonen fra vannkraften opp og vannet som er spart i magasinene tas i bruk. I Norge bruker vi mest strøm sent på høsten og om vinteren. På denne tiden er det også minst tilsig av vann til magasinene fordi nedbøren kommer i form av snø. Men om vinteren og sent på høsten blåser det også mest, slik at vindkraft gir et særlig viktig bidrag til energiforsyningen på disse tidene av året.

Mange tror at vindkraft ikke gir inntekter av betydning til felleskapet. Det er feil. Det er innført en grunnrenteskatt og en produksjonsavgift på vindkraft, og inntektene fra disse tilfaller fellesskapet. Et middels stort vindkraftanlegg med 20 turbiner vil bidra med omtrent 12-14 millioner kroner i året i skatteinntekter til vertskommunen, eller om lag 600.000-700.000 kroner per turbin hvert år i kommuneinntekter39. I tillegg bidrar vindkraftverkene til lokal verdiskaping, både i anleggs- og driftsfasen.

Utenlandskablene, eller mellomlandsforbindelsene, er Norges forsikring mot de dagene der vi ikke har nok strøm fordi det ikke blåser eller er nok tilsig til vannkraftverkene våre. En slik forsikring er nyttig og nødvendig fordi det er store variasjoner i nedbørsmengdene fra år til år. I perioden 1958-2016 var tilsiget av vann 76 TWh høyere i det våteste året enn i det tørreste. Mellomlandsforbindelsene sikrer at vi kan importere kraft i de årene vi ikke har tilstrekkelig vind og vann til å produsere nok strøm til å dekke eget forbruk.

Det er riktig at norske kraftselskaper også bruker utenlandskablene til å selge strøm til utlandet, når kraftprisene er høyere i utlandet enn i Norge. Det skjer innenfor rammen av stramme regler for eksport når Norge står i fare for å gå tom for strøm41. De inntektene som kraftselskapene får på grunn av dette kommer i stor grad tilbake til fellesskapet i form av svært store skatteinntekter fra næringen. De aller fleste kraftprodusenter i Norge er dessuten offentlig eid – av kommuner, fylkeskommuner og staten – noe som gjør at det meste av utbyttet fra næringen uansett går til felleskapet. Overskuddet fra næringen bidrar derfor til å finansiere flere ansatte i barnehager, skoler og eldreomsorg.

I debatten om kraftforbindelsene mellom Norge og våre naboland blir det ofte fremstilt som om prispåvirkningen fra kontinentet er et nytt fenomen som oppstod etter at de to nyeste forbindelsene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet i 2021. Dette stemmer ikke. Norske strømpriser har lenge vært påvirket av strømprisene på kontinentet, og av kull- og gassprisene i Europa. Både Strømprisutvalget og Energikommisjonen viser i sine rapporter hvordan norske kraftpriser har samvariert med strømprisene på kontinentet helt siden tidlig på 2000-tallet.

Det finnes åpenbart et potensial for å utvide og oppgradere norsk vannkraft. Men anslagene varierer. I tillegg er det viktig å kunne forskjellen på en oppgradering og en utvidelse. Oppgraderinger: To vanlige måter å oppgradere (oppruste) et vannkraftanlegg på er å installere mer effektive turbinhjul, eller å effektoppgradere anlegget.

• Turbinoppgraderinger er noe vannkraftselskapene allerede gjør i dag i fullt monn, i den grad det lønner seg.
• Det finnes en del planer om effektoppgraderinger i anlegg rundt om i Norge, men det de alle har til felles er at de ikke gir mer strøm. Effektoppgraderinger betyr ikke mer vann i rørene samlet sett, men at større mengder vann kan renne gjennom turbinene samtidig, og lage flere kilowatt i de øyeblikkene det er behov for det.

Utvidelser: Det vi står igjen med for å få mer strøm er utvidelse av vannkraftanleggene. En utvidelse av vannkraft krever naturarealer, på samme måte som vindkraftverk. Det betyr nye inngrep i vann og vassdrag. Slike utvidelser kan gjøres på flere måter; ved å ta i bruk mer vann (for eksempel ved å overføre vann fra et annet nedslagsfelt), ved å øke fallhøyden til kraftverket (gjennom å bygge en høyere demning), eller en kombinasjon av disse. Potensialet for mer vannkraft gjennom utvidelser er ikke nok for at vi skal klare å øke kraftproduksjonen med over 30 TWh i året, slik vi ifølge Miljødirektoratet må gjøre dersom vi skal lykkes med å nå klimamålene våre. NVE mener det totale gjenstående, lønnsomme, uutbygde potensialet for opprusting og utvidelser kun er på rundt 7,6 TWh. Det er rundt en fjerdedel av det Norge trenger fram mot 2030.

Det er en rekke krefter som jobber for at Norge og norske kommuner skal undersøke muligheten for å bygge kjernekraft i framtiden. Det er det ingenting galt med. Det som imidlertid er en utfordring, er at Norge har en sterkt fallende kraftbalanse fram mot 2030, og vi vil ikke i løpet av de neste seks årene få noen kjernekraftverk her i landet som kan bidra til å bedre denne situasjonen. Det er kun fornybar energi vi vil kunne bygge ut raskt nok til at det kan bidra til å øke kraftbalansen vår innen 2030. Ifølge Institutt for Energiteknikk (IFE) kan kjernekraft først kan bli en løsning i Norge rundt 2040.

Flere tar nå til orde for en tøffere prioritering om hva den norske kraften skal brukes til. Denne debatten er reell og nødvendig, gitt den sterkt fallende kraftbalansen. Norge står i fare for å få et kraftunderskudd allerede i 2027/2028, som vist tidligere, og Miljødirektoratet har som tidligere nevnt beregnet at Norge trenger 34 TWh med ny fornybar energi innen 2030 for at Norge skal kunne nå klimamålene sine. Likevel er det ikke mulig å prioritere seg fullt og helt bort fra den krevende debatten om hvordan Norge skal skaffe til veie mer fornybar kraft. Det er riktig at en del av kraften er satt av til industriutviklingsprosjekter og elektrifisering av sokkelen, som begge er tidvis omdiskuterte formål. De aller fleste av disse industriprosjektene vil komme til å spille en svært viktig rolle i det grønne skiftet: Batterier for å lagre strøm fra ikke-regulerbar kraft som sol og vind. Ammoniakk, hydrogen og e-fuel for å lagre strøm og for å få ned utslippene fra transportsektoren. I tillegg kommer planlagte elektrifiseringsprosjekter i eksisterende industri, som gjødselproduksjon i Porsgrunn, sementproduksjon i Brevik, jernmalm-pellets i Gildeskål, sinkproduksjon i Odda og silisiumproduksjon i Holla i Trøndelag. Man kan ikke uten videre ta alle disse prosjektene ut av kraft-likningen. De aller fleste prosjektene har tverrpolitisk støtte nasjonalt, og er en del av en større europeisk prosess for økt energiuavhengighet fra Russland. 

Norges mål er å redusere utslippet av klimagasser med 50 til 55 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990-nivå. Norge har i tillegg et omstillingsmål, der målet er å kutte utslippene i Norge med 55 prosent som gjelder hele økonomien, inklusive kvotepliktig sektor. I tillegg har petroleumsbransjen et krav om å redusere utslippene med 50 prosent i forhold til 2005 som et resultat av oljeskattepakken. I den grad det er mulig å etablere ny havvind for å forsyne olje- og gassvirksomheten med strøm innen 2030 vil dette kunne avhjelpe den anstrengte kraftsituasjonen i Norge frem mot 2030. Hvor mye som vil være mulig innen 2030 er et åpent spørsmål, og vil være avhengig av at nye mindre prosjekter åpnes og bygges ut. Den ene, første store havvindutbyggingen som Norge gjennomfører er vedtatt i området Sørlige Nordsjø II, vil trolig tidligst være klar i 2031. Strømmen fra dette feltet skal gå til land, men det er åpnet for at deler av strømmen kan gå til Ekofisk for å redusere utslippene på feltet. Målet om reelle utslippskutt og ikke kvotekjøp for olje- og gassvirksomheten er et politisk vedtak som det er mulig å gjøre om på, i alle fall på kort sikt. Det kan gjøres gjennom å la EUs kvotesystem håndtere de sektorene som er underlagt kvoter, inkludert norsk olje- og gassvirksomhet, og sette / beholde mål for kutt for de øvrige sektorene som ikke er underlagt kvotesystemet. Utfordringen er at kuttene sannsynligvis må komme på en eller annen måte uansett.