Energi Norges råd til en ny regjering

Foto: Det norske stortinget.

Foto: Energi Norge.

I.   En nasjonal elektrifiseringsstrategi 

Det er bred enighet om at det norske samfunnet må elektrifiseres dersom vi skal klare å utvikle ny grønn industri og nå våre klimamål. Ulike rapporter peker på hva storstilt elektrifisering vil kreve av ny fornybar kraftproduksjon, forsterkning og utbygging av nett, og smartere styring av nettet. Samtidig må vi stimulere til innovasjon og ny verdiskaping. Men det mangler en helhetlig tilnærming til disse komplekse problemstillingene. Mange store beslutninger må koordineres på tvers av sektorer i det offentlig og i det private. Norge trenger derfor en elektrifiseringsstrategi. En nasjonal elektrifiseringsstrategi må belyse følgende:  

  • Hvordan sikres rask og rettferdig innfasing av nullutslippsløsninger på en måte som gjør omstilling attraktivt for forbrukerne, aktiverer kunder og sikrer kontinuerlig sosial aksept? 
  • Hvordan sikres tilstrekkelig, lønnsom kraftproduksjon? 
  • Hvordan sikres energiinfrastruktur til nye behov raskt nok og på en mest mulig kostnadseffektiv måte? 
  • Hvordan kan Norge skape ny og i hovedsak eksportrettet næringsvirksomhet knyttet til produksjon, transport og forbruk av elektrisitet, hydrogen og ammoniakk? 

Energi Norge har konkrete forslag på hvordan flere av disse problemstillingen kan løses, men det er viktig at elektrifiseringsstrategien er bredt forankret. Vi presenterer i Fornybarbarometeret høst 2021 noen av de løsningene som vi mener bør være en del av en nasjonal elektrifiseringsstrategi.  

 

II.   Rask og rettferdig innfasing av nullutslippsløsninger 
a.   Utslipp må koste mer– økt CO2-avgift 

For å oppnå en rask innfasing av nullutslippsteknologi i alle deler av samfunnet er det avgjørende at CO2-avgiften trappes opp til 2000 kr/tonn i 2030. Opptrappingsplanen må være forutsigbar og bredt forankret. 

Fit for 55-pakken varsler EU-kommisjonen endringer i kvotesystemet (EU ETS) - maritim transport skal inkluderes, og samtidig gjøres det betydelige innstramminger. Det foreslås også nye, “egne” kvotesystemer for veitransport og bygninger. For veitransport og bygninger er forslaget et system der leverandører av drivstoff og gass til oppvarming må kjøpe kvoter fra 2026. Dersom endringene vedtas i EU vil det føre til raskere utslippskutt og sannsynligvis en høyere kvotepris. Norge bør støtte opp om disse forslagene. 

 

b.   Sikre oppslutning gjennom tilpassede avgifter og støtteordninger 

Omstillingen har større sjanse for å lykkes dersom det ikke skapes tapere som en konsekvens av klimapolitikken. Dette gjelder både husholdninger og bedrifter. Derfor bør ikke enkeltmennesker eller bedrifter sitte igjen med uforholdsmessig høye kostnader.  

Elavgiften bør reduseres til minimumssatsen (i dag 0,546 øre/kWh) frem mot 2030 for å kompensere økt CO2-avgift. For en gjennomsnittshusholdning som ikke har råd til å bytte til elbil vil en økt CO2-avgift til 2000 kr/tonn og en elavgift redusert til minimumssatsen gå omtrent opp i opp totalt sett. Man sitter dermed med et treffsikkert og ubyråkratisk virkemiddel, enkelt tilgjengelig. Tidligere har veibruksavgiften blitt redusert for å kompensere for økte utslippskostnader – dette har negativ miljøeffekt og må unngås.  

For å unngå at endringer i elavgiften gir uønskede negative effekter for bruken av fjernvarme bør man i revisjonen av prismodellen for fjernvarme gjøre denne prisen uavhengig av elavgiften. 

Noen bedrifter vil få høyere kostnader ikke bare til investeringer, men også til drift som følge av å ha gjort grønne valg. For at disse ikke skal tape på å velge grønt bør det kunne gis støtte til kostnader i driftsfasen i form av differansekontrakter (staten dekker i en periode differansen mellom f.eks. kostnaden for et grønt alternativ og et fossilt alternativ). For eksempel kan dette være aktuelt for ammoniakk som drivstoff eller for bruk av hydrogen som reduksjonsmiddel. 

Elbilfordelene har vært veldig viktige for å stimulere til omstilling innen privatbilsegmentet. Siden næringslivet i utgangspunktet ikke betaler moms, og momsfritak er en sentral del av elbilpolitikken, mangler vi et tilstrekkelig virkemiddel for omstilling av næringstransport. Sammen med NHO-fellesskapet har Energi Norge ved flere anledninger foreslått å innføre et CO2-fond for næringstransport etter modell fra NOx-fondet. 

c.   Endret mandat for Enova

Enovas mandat åpner i dag ikke for å gi støtte til aktører i hele verdikjeder, det kan kun gis til tiltakshaver. Dette er til hinder for innovasjon i hele verdikjeden. 

Et annet problem med Enovas mandat er at de ikke har mulighet til støtte klimaeffektive, men bedriftsøkonomisk ulønnsomme tiltak i kvotepliktig sektor. Innføringen av stabiliseringsmekanisme i EU ETS har eliminert tvilen om klimaeffekt fra slike tiltak.  

III.  Økt kraftproduksjon igjennom et velfungerende kraftmarked 

Omfattende elektrifisering fremover utløser behov for økt fornybar kraftproduksjon. Nye analyser fra NVE og Statnett viser at det med all sannsynlighet vil være en positiv kraftbalanse også i fremtiden.  

I et velfungerende kraftmarked vil økende etterspørsel stimulere til utbygginger. Dette er en forutsetning for at Norge kan tjene penger på kraftproduksjon heller enn å gjøre det til en utgiftspost. Det krever imidlertid riktige rammebetingelser.  

a.   Vi må kunne investere i vannkraft, landvind og havvind 

En forutsetning for at kraftsystemet skal kunne levere på økt etterspørsel er at det blir mulig å øke produksjonen. Analyser fra Statnett og NVE viser at det vil bygges lite ny landbasert vindkraft i perioden 2022 til 2030.  På mellomlang sikt er vi avhengige av muligheter for å bygge mer vindkraft på land for å ha nok kraft. Da må konsesjonsprosessene komme i gang igjen. Dette må skje i tillegg til at vi øker produksjonen fra vannkraft.  

Vannkraften utgjør et unikt fortinn for Norge og gir oss stabil tilgang til konkurransedyktig og ren kraft. Dette må vi videreutvikle. Det er behov for reinvesteringer i vannkraftverk, og vi må sørge for at vilkårsrevisjoner sikrer fortsatt god tilgang på vann til kraftproduksjon. 

Vindkraftutbygging, særlig landbasert, møter motstand i en rekke lokalsamfunn i Norge. Skattesystemet må derfor endres slik at lokalsamfunn som er vertskap for vindkraftanlegg får en større del av skatteinntektene og dermed verdiene fra lokal kraftproduksjon.En naturressursskatt som omfordeler noe av skatteinntektene fra staten direkte til de berørte vertskommunene er en løsning som raskt kan gjennomføres uten store administrative kostnader. Om det skal innføres ytterligere lokale skatter eller produksjonsavgift, må dette gjelde nye prosjekter, og nivået på skatten/avgiften må henge sammen med prosjektenes lønnsomhet. 

Havvind er på litt lengre sikt en viktig del av det norske kraftsystemet. En vellykket satsning krever imidlertid tilgang til markeder utenfor Norge. Det står et samlet NHO og LO bak.  

Bunnfast havvind er allerede i dag konkurransedyktig uten subsidier og Sørlige Nordsjø kan, gitt et riktig markedsdesign, et effektivt europeisk kraftsystem i Nordsjøen og sikker markedstilgang, utvikles uten at strømkundene på land må betale for satsingen. Det vil imidlertid være behov for støtte til et begrenset volum flytende havvind for å utvikle den norske leverandørindustrien. Vårt viktigste konkurransefortrinn som nasjon er de unike vindressursene og et effektivt kraftsystem. Det gjør det mulig å bygge ut ny kraft til både elektrifisering og industribygging, samtidig som vi øker verdiskapingen i eksisterende kraftproduksjon, uten subsidier. Volumbaserte subsidieordninger vil kunne undergrave verdien av dette konkurransefortrinnet. Vi bør heller jobbe for adgang til markeder som muliggjør en forretningsmessig satsning. 

b.   Teknologinøytralt skatteregime og reguleringer

Kraftproduksjon fra ulike fornybarteknologier må behandles likt. Mye av vannkraften har en svært høy beskatning siden den oppnår en svært høy avkastning. Slik skal det være. Det er viktig at det samme prinsippet også blir anvendt på andre teknologier som potensielt kan oppleve tilsvarende avkastning i fremtiden, for eksempel vindkraft.  

Teknologinøytralitet innebærer også at ulike produksjonsteknologier bør ha tilsvarende tariffer knyttet til bruk av strømnettet.  

IV.   Sikre tilstrekkelig nettkapasitet igjennom raskere utbygging av nett, og etablering av smarte nett

Siden 1. januar 2018 og frem til 1. april 2020 har Statnett mottatt søknader om tilknytning for til sammen over 17.000 MW nytt forbruk og ny produksjon. De regionale nettselskapene opplever den samme type økning. Å møte den økende etterspørselen vil kreve regionale forsterkninger av nettet i hele landet.  

a.   Stimulere til høyere nettutnyttelse – smarte nett  

Avanserte styringssystemer kan bedre kapasiteten i kraftnettet uten at vi trenger å gjøre utbygginger. Det både gir økt kapasitet raskere, og det er billigere enn å bygge ut.  

Smarte nett sprer forbruket mer igjennom døgnet ved hjelp av automatiserte strømsstyringssystemer. Det kan være å automatisk koble ut varmtvannsberedere i noen minutter når belastningen i nettet er størst, at elbilladere slår seg på når det er god kapasitet i nettet, eller man kan utnytte ressurser slik som batterier, hydrogenlagring eller fjernvarme. Hensikten er å utvikle et mer kostnadseffektivt system. I fremtiden kan kunder ha mulighet til å spare eller tjene penger gjennom å tilgjengeliggjøre sitt fleksible forbruk som en ressurs for kraftsystemet.  

Dagens reguleringer gjør det mer attraktivt for nettselskapene å bygge mer nett, enn å gjennomføre denne type moderniseringer. For å øke kapasiteten i nettet raskere må smarte nett også stimuleres i reguleringen av nettselskapene. 

b.   Raskere tilgjengeliggjøring av nettkapasitet

Det tar lang tid å få konsesjonsbehandlet nettforsterkninger og utbygging av nytt nett. Det er viktig å raskt se på måter en kan få til en raskere konsesjonsbehandling og dermed raskere utbygging av nett. Vi har ikke 10 år til utvikle de hovedveiene som skal til for energiomstilling i hele samfunnet, ei heller 5 år til de “enklere” prosjektene.  

I dag er ledetiden for regulering og utvikling av nye industritomter med god krafttilgang altfor lang. Vi foreslår at det etableres en ordning der staten gjennom SIVA forskutterer kostnader til utvikling av industritomter og nettforsterkninger. Ordningen krever ikke vesentlige endringer i regelverk: 

  • Statnett og regionale selskaper identifiserer punkter i nettet som egner seg for industrietableringer 
  • SIVA vurderer i tillegg andre kriterier for vertskapsattraktivitet og prioriterer områder for klargjøring og utbygging  
  • SIVA forskutterer anleggsbidrag og eventuelt andre kostnader forbundet med å utvikle tomter 
c.   Storstilt utrulling av ladeinfrastruktur

Dette må skje raskt og samfunnsøkonomisk. Vi trenger en nasjonal plan for ladeinfrastruktur. For å sikre en samfunnsøkonomisk fornuftig utvikling er det avgjørende at markedsaktører får operere på markedsmessige vilkår der det er mulig. Samtidig må det finnes støtteordninger for å bygge ut infrastruktur der markedet ikke er nok. 

V.   Legge til rette for eksport av teknologi og kompetanse på kraftproduksjon, smarte nett og elektrifisering 

Norge har ledende kompetanse på en rekke områder fordi vi har ledet an i utviklingen av et moderne energisystem – blant annet har vi hatt et deregulert kraftmarked i snart 30 år og går foran med fornybar kraftproduksjon og elektrifisering. Verden vil følge etter.  

For å gripe denne muligheten til å utvikle ny eksportindustri må vi for det første øke tempoet i elektrifiseringen hjemme, utvikle de smarte nettene, gjøre smarte ting i stor skala. Samtidig bør det etableres en sektoravtale der næringen og myndighetene utvikler felles mål om eksport av disse løsningene og tjenestene for optimalisering av kraftsystem og staker ut en kurs for dette arbeidet. Vi har et forsprang nå, men det må utnyttes raskt. Den nylige opprettelsen av Eksportstrategirådet er en fin mulighet til å sette gang.  

Grønne elektriske verdikjeder-rapporten anslås et potensial for eksportrettet omsetning innen optimalisering av kraftsystem i størrelsesorden 10-20 milliarder euro i året i 2050. Det største markedet er EU, og etterspørselen vil komme som en følge av en svært offensiv klimapolitikk. Da er det viktig å huske på at det er felles regelverk og standarder som gjør at vi kan utvikle løsninger som er relevante for dette markedet, og at det er EØS-avtalen som sikrer oss det samarbeidet og den markedsadgangen som kan gjøre det mulig.